Hurra, i dag er dagen hvor jeg har bestått førerprøven 🙂
Veien dit har vært kort og intensiv, men samtidig så føles den lang, fordi man har etterlatt seg mange mil på veien dit 😉
Min aller kjæreste satte i gang denne mølla, en dag her kom han hjem med et ark i hånda og sa: Se her vennen min, se hva jeg har bestilt til deg, og ja, det var nemlig min aller første kjøretime.
Inneklemt og svett som jeg følte meg da, så klarte ikke katten lengre å holde klørne inne og sa i en bestemt tone: Men jeg vil ikke! Dermed basta! Muggen og forvirret kom jeg omsider ned på landejorda igjen og ble enig om å ta en kjøretime, men bare ikke DEN kjøretimen som han hadde bestilt til meg*sukk*. Når jeg ser tilbake, så har jeg ikke vært den letteste å ha med å gjøre, men når sant skal sies, så har dette vært noe som skatten min har visst om hele tiden. Det å ta førerkortet det har skremt meg.
Jeg har levd 28 år uten og hvorfor skulle jeg ta førerkortet nå? Grunnene er mange og jeg har kunnet dem utenat til hvorfor jeg skulle la det være, og den største grunnen har jo selvsagt vært økonomien. Nei, så egoistisk det ville være å bruke så mye penger på MEG, huff og fysj å fysj. I dag er jeg så fornøyd og gleder meg over alle de fordelene dette har bragt med seg, og ikke har vi heller brukt så mye penger på dette heller, bare for å ha sagt det, kall det gjerne for å skryte litt 😉
Den ene kjørtetimen førte til den neste og de obligatoriske kravene ble etterhvert et tilbakelagt kapittel. Nå skal det også nevnes at jeg har hatt en enestående kjørelærer som har vært verdt hver eneste krone (Terje på Oslo Syd trafikkskole). Han passet akkurat til meg, og det fineste av alt har vært at kjørestilen hans har matchet kjørestilen til forloveden min (så da vet dere hvor flink kjæresten min er:)). Dette har igjen gjort det mye lettere å øvelseskjøre, det ville vært mye mer tidkrevende dersom jeg hadde måttet forholde meg til to vidt forskjellige kjørestiler, så jeg har vært heldig på veien.
Til alle dere andre oppi åra*kremt* er da ikke så gammel ennå, men sånn i forhold til lappen mener jeg, så er det aldri for sent, det er det jeg har trua på i hvert fall. Man får til det man som regel setter seg fore.
Valg av øvelseskjørelærer på hjemmebane, så er det viktig at man finner en man er fortrolig med og jeg valgte jo da selvsagt gubben min 😀 Men, man må for all del ikke bare tro at alt har vært en dans på roser, er det en som sitter med dårlig samvittighet for diverse “utbrudd” så er det meg. Det er ikke bare bare å øvelseskjøre med partneren sin, det å lytte konstruktivt og ta imot kritikk uten å ta det personlig det kan være en treningsak som ikke aaaalle burde prøve seg på, heldigvis for meg så har det gått fint og vi sitter her i dag og er fortsatt like glade i hverandre nå som før vi startet. Men, virkelig, vel med omhu den du øvelseskjører med også av sikkerhetsmessige grunner.
Jeg skal ikke skravle bort tråden min her nå, det jeg vil fram til er at jeg er så utrolig stolt i dag, både av meg selv og godgutten min. Han sier med sin beskjedenhet hele tiden at dette har jeg klart helt selv på egenhånd, og ja, det er jo selvsagt, det var jo jeg som kjørte opp og tok teoriprøva, men veien dit, den har jeg faktisk ikke gått alene, der er det han som har stilt opp og ingen andre! JEG ELSKER DEG SKATTEN MIN og jeg finner ikke de riktige orda som beskriver hvor mye dette har betydd for meg!
Til alle dere andre der ute som setter bånn gass for å ta lappen, ikke glem å ta vare på de rundt dere i prosessen, veldig godt å ha dem der når man sitter med lappen i hånda også 🙂 Ellers, tut og kjør! 🙂
KREERE 